Klima, klima, klima. Masse prat, men foredragene under Arendalsuka hadde samme problem. De avsluttet der de burde ha begynt.
Det sto politikere på alle scener i Arendal. Og kjendiser, da. Kanskje ble det invitert en investor her og der. De forsøkte å lære oss noe. Belyse viktige saker. Og de stilte spørsmål, både retoriske, åpne og åpenbare. Problemet er. Hvor var de som faktisk hadde svarene? Både på puben, hvor vi sto helt bakerst i et fullstappet lokale, på bakeriet, på båten hvor vi nærmest satt helt oppi fanget til panelet, og i den store fine Kulturhussalen på Torget var de … helt fraværende.
Vi i kommunikasjonsselskapet Coupler tråklet oss gjennom en rekke forskjellige klimasamtaler på tirsdagen under Arendalsuka. Og hørte et gjentagende mantra i alle lokaler: “Hvordan skal vi …”. Det ble nevnt ord som “planer, utredninger, rapporter, mål, tiltak” – men! Forslag til selve svarene på dette #hvordanskalvi – de kom aldri. Og her sitter vi, da. Og vet at noe må skje. Men fortsatt ikke hva.
Alle, overalt, snakker de om at noen løsninger må på plass. NÅ! I går, helst. Senest i morgen! Alle sammen er enige om at “noe” må gjøres…i dag. Men dette “noe” får vi aldri verken sett eller hørt. Fordi da er Arendal-debattene over. Ikke får vi stille spørsmål fra salen heller. Men det er jo der de burde startet, ikke blitt avsluttet. Uten noen form for forslag til løsning, konkrete forslag som blir hørt, er vi jo like langt. Så, vi savnet alle de mindre og mellomstore selskapene fra næringslivet som vi vet sitter og tripper med en løsning i dag? Fordi de finnes!
Vi har allerede enormt med klokskap og kunnskap rundt omkring! Det finnes noen som allerede har tenkt nytt, har tenkt annerledes, slik det etterspørres. Vi trenger ikke flere kanner traktekaffe, papirer og kalkulatorer. Det finnes du som allerede sitter på en av de mange tusen løsningene vi bør ha på hvordan vi skal få til det grønne skiftet raskere.
Men i Arendal forrige uke ble det snakket mest om at politikere ikke er gode til å tenke langsiktig (det vet vi), eller som storinvestor Jens Ulltveit-Moe irriterte seg over i Kulturhuset: At politikere kjører Ole Brumm-stilen med “ja, takk, begge deler” og ikke klarer å velge noe, gå for noe, starte noe.
Det ble snakket om at beslutningstagere ikke er gode på å samarbeide på tvers av departementene (det ante vi også) eller mellom stat og kommune (jepp) – og at for å få til innovasjon trenger det energiske grønne næringslivet hjelp til å ikke dø før de har startet (skatteproblemet), hjelp til å bygge ut på de grå arealer som skriker etter å utnyttes (konsesjonsproblemet), hjelp til å kunne ansette kompetente folk (innvandrings og utdanningsproblemet), men.
Så var det poenget fra en representant fra konsulentselskapet McKinsey, Paul Jenkins, som fikk aller mest applaus i løpet av de mange foredragene vi i Coupler fikk med oss: Og hans poeng var? Folk fra det norske næringslivet som har en løsning, trenger å selge den mer!
Aha, kommunikasjonsproblemet!
Problemet generelt under Arendalsuka virker å være at de som sitter med løsningen ofte sitter og hører på. De får ikke en stol eller ståplass i paneldebattene, slik at de faktisk kan vises, høres, og bli tatt kontakt med. Nettopp slik at de kan få muligheten til å bidra med det vi alle vet må og bør skje lynraskt. Det er ingen som vet at de finnes!
I DN-teltet under debatten “Uten gründere, ingen omstilling” hadde selvsagt to gründere fått plass på scenen: Merete Nygaard fra Lexolve og Maria de Perlinghi fra Norselab, men ikke for å snakke om hvordan de kan bidra, men for å forsøkte å få næringsminister Jan Christian Vestre til å skjønne hva de – og vekstselskaper som dem – trenger for å faktisk bidra til faktisk omstilling i samfunnet. Det er viktig nok det. Men det de trenger mest av alt, som Merete og Maria kanskje selv ikke er klar over, er: Oppmerksomhet! De trenger kunder, de trenger å selge løsningen sin.
Og ja, selvsagt, sier du? Men, vi nordmenn holder tilbake våre løsninger, fikk vi høre. Det var det Jenkins mente. Han sa “dere gnikker og gnur på løsningen i evigheter, en uke til, en måned til, skal bare, nei, dere må lære av amerikanerne: Kom dere ut og selg løsningen deres nå”. Og ja, folk klappet og lo, og det gir mening. Men, ingen kjøper noe som helst fra folk de ikke stoler på.
